tidligere FHLT BLOG (2005 - 2007)

Vi viser til tidligere innlegg om Adopsjon, og gjengir her både spørsmål og svar fra Stortinget: (vi har fremhevet det vi mener er vesentlig)

Fra Harald T. Nesvik (FrP) til helse- og omsorgsministeren
Rette vedkommende: barne- og likestillingsministeren
Besvart 11.06.2007 av barne- og likestillingsminister Karita Bekkemellem (A)

Spørsmål:
Unge mennesker som må gjennomgå en transplantasjon har etter dagens regelverk ikke muligheter til å få innvilget søknad om å bli adoptivforeldre. Undertegnede er av den oppfatning at dagens regelverk må gjennomgås for å se på disse tingene. Vil statsråden vurdere å ta et initiativ til en gjennomgang av regelverket knyttet til muligheten for å adoptere, slik at man ikke automatisk er utelukket på bakgrunn av helseårsaker?

Begrunnelse:
Undertegnede mener man ikke kan kategorisere transplanterte som en enkelt gruppe, det samme gjelder for revmatikere. Undertegnede er videre kjent med tilfeller der søknad om adopsjon tilsynelatende er avslått på bakgrunn av at vedkommende har gjennomgått en transplantasjon, eller at vedkommende eller dens ektefelle lider av revmatisme. Undertegende vil vise til at det er store forskjeller, både i medisinering og funksjonsnivå, når det gjelder disse gruppene, og at det derfor er særs viktig at den enkelte søknaden blir gjenstand for en grundig individuell behandling. Undertegnede er av den oppfatning at det vil være nødvendig med en gjennomgang av regelverket knyttet til adopsjon, for å vurdere hvorvidt dette fungerer godt nok med tanke på å få behandlet søknader individuelt.

Svar:
Som barne- og likestillingsminister vil jeg understreke at adopsjon først og fremst dreier seg om å sikre barn som trenger det et godt og varig hjem. Vårt gjeldende regelverk tar utgangspunkt i det grunnleggende prinsipp om at en adopsjon skal være til barnets beste. Prinsippet om barnets beste er nedfelt i adopsjonsloven, FN's barnekonvensjon og i Haagkonvensjonen om vern av barn og samarbeid ved internasjonale adopsjoner.
De nevnte konvensjonene legger begge viktige premisser for myndighetenes arbeid med adopsjonssakene. Haagkonvensjonen legger opp til at ansvaret for internasjonale adopsjoner skal deles mellom opprinnelsesland og mottakerland. Opprinnelseslandet har i følge konvensjonen ansvaret for at forutsetningene for adopsjon er til stede når det gjelder barnet, herunder at nødvendige samtykker er gitt av berørte personer og myndigheter. En viktig oppgave for mottakerlandet er å sikre at adoptivsøkerne kan gi barnet et godt og varig hjem.
Som kjent er det regionene i Barne-, ungdoms- og familieetaten (Bufetat) som fra 1. januar 2004 er tillagt ansvaret for å behandle søknader om forhåndssamtykke til adopsjon gjennom en av de tre godkjente adopsjonsorganisasjonene. Kommunene foretar utredningen av søkerne. Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) er klageinstans over vedtak fattet av regionene i Bufetat.
Gjeldende retningslinjer Q-0972 for undersøkelse og godkjenning av adoptivhjem fra 1999 er nettopp utformet med sikte på å ivareta hensynet til barnets beste. I dette ligger blant annet at søkerne må ha forutsetninger og muligheter for å kunne gi barnet en trygg og harmonisk oppvekst. Ved adopsjon av utenlandske barn kjenner en vanligvis ikke til barnet på forhånd. Retningslinjene for utenlandsadopsjon avspeiler således ikke bare hva som kan være det beste for ett barn, men hva som er best for barn generelt.
Selv om retningslinjene baserer seg på mest mulig objektive kriterier, som for eksempel søkernes økonomi, vandel, helse, alder og ekteskapets varighet, er det likevel ikke tvilsomt at det først og fremst er personlig egnethet som avgjør om søkerne samlet sett blir gode adoptivforeldre. Personlig egnethet er ikke et entydig begrep og det vil alltid måtte utøves skjønn i en slik vurdering. Det er derfor understreket i retningslinjene at disse kun er veiledende, og at den myndighet som skal godkjenne adoptivforeldre må foreta en helhetsvurdering av søkernes totale livssituasjon. Hver søknad skal behandles grundig, konkret og individuelt.
Kravet til at søkerne skal ha god fysisk og psykisk helse, er satt fordi man må sikre at adopsjonen skal være til beste for barnet, også for et barn som kan ha spesielle behov og derfor vil kreve ekstra overskudd hos sine adoptivforeldre i lang tid framover. Dette innebærer at også retningslinjenes krav til helse, forutsetter at det i stor grad skal utøves et skjønn.
Jeg vil understreke at det derfor ikke medfører riktighet at for eksempel søkere som har gjennomgått transplantasjon eller som lider av revmatisme, automatisk får sin søknad avslått. Retningslinjene forutsetter tvert i mot utøvelse av skjønn også i slike tilfeller, der godkjenningsmyndigheten skal legge vekt på alle relevante momenter ved søkernes livssituasjon og der søkerparet skal vurderes samlet.
Når det gjelder kravet til søkernes helse fremgår følgende i retningslinjene:
Adoptivsøkerne må også ha god helse både fysisk og psykisk. Samtidig må det etter en konkret vurdering legges vekt på at foreldrene skal utgjøre en omsorgsenhet. Det må vurderes hvorvidt sykdom kan tenkes å få betydning for søkernes evne og muligheter til å gi barnet tilstrekkelig omsorg og trygghet, over lang tid. Hvis noen av søkerne har hatt en alvorlig sykdom som er behandlet med tilfredsstillende resultat kan det etter omstendighetene bli snakk om å kreve en symptomfri periode.
Det skal foretas en helhetlig vurdering av søkerne, noe som stiller alle instanser som behandler disse sakene overfor vanskelige avveininger. Synet på hva som er et godt, faglig skjønn i en konkret enkeltsak, vil ikke alltid være entydige. Det er forutsatt at regionene og klageinstansen selv i utgangspunktet har nødvendig barnefaglig kompetanse og kompetanse innen psykologi. Ved behov for særskilt medisinsk vurdering, blir det lagt til grunn at innhenting skjer gjennom den enkelte region. Regionene i Bufetat har sammenfallende grenser med helseregionene, slik at forholdene ligger godt til rette for samarbeid.
Bufdir opplyser at regionene i Bufetat behandlet 1071 slike saker i 2006. Bufdir opplyser videre at avslagsprosenten dette året var på ca. 9 prosent. Etter min mening viser dette en relativt lav avslagsprosent og at de aller fleste søkere faktisk får innvilget sin søknad om forhåndssamtykke. Jeg er opptatt av at forvaltningens behandling av adopsjonssaker skal foregå på en god og betryggende måte. Selv om hensynet til hva som er best for barnet er det sentrale i alle adopsjonssaker, er jeg også opptatt av at søkerne blir godt tatt vare på i søknadsprosessen. Som ledd i å sikre enhetlig praksis har Bufdir jevnlige fellesmøter med alle de fem regionene i Bufetat. Generelle problemstillinger knytte til behandlingen av søknad om adopsjon blir der tatt opp. Bufdir gir også alle regionene informasjon om avgjørelsene direktoratet treffer som klageinstans.
Det er lenge siden vi har hatt en helhetlig gjennomgang av norsk adopsjonspolitikk. Jeg vurderer for tiden om det er behov for en slik gjennomgang. Uavhengig av dette vil jeg ha kontinuerlig oppmerksomhet rettet mot praktiseringen av regelverket, og nøye følge utviklingen i praksis.

Ikke vet jeg om svaret er tilfredsstillende for spørreren, LHL, FHLT eller Hege og Tony men at oppmerksomheten mot praktiseringen av regelverket er absolutt på sin plass deles av denne redaktøren. Jeg regner med at FHLT-saken følges opp etter dette svaret uansett.