tirsdag, mai 09, 2006
"Tomt prat fra departementet"
Johan Fredrik Mietle (far til Karen, som døde på ventelisten for å få nye lunger, kommer med et nytt debattinnlegg i dagens Aftenposten hvor han kaller det "en manifistering av handlingsudyktighet, det er ikke festtaler en gang, det er faktisk verre. Innholdsløst"
Vi minner da om NOROD Symposiumet 2006 (forrige blogpost) hvor "Fra politisk hold var det tverrpolitisk oppmøte fra Sosialkomiteen i Stortinget, hverken statsråd eller statssekretærer møtte."
Vi ber nå LHL også fokusere konkret på denne saken i forbindelse med det arbeidet organisasjonen forbereder seg på knyttet til Revidert budsjett. Det virker som sosialkommiteen her må bearbeides kraftig for å ta fatt i regjeringens manglende fokus.
Se også Anne Hafstads artikkel om samme sak Familien må si ja
At målet for alle tre er at flere skal få et bedre og lengre liv betyr ikke det samme som at alle skal gå like forsiktig i dørene. De tre nevnte har forskjellige roller oppe i dette. Stiftelsen driver informasjon for de begrensede midlene gitt til dem fra myndighetene. FHLT (LHL) er en pasientforening med hovedansvar for sine medlemmer, både de transplanterte og de som ikke ennå er det. Helse- og omsorgsdepartementet skal lage lover og bevilge midler for at befolkningen i Norge lever trygt, godt og så lenge som mulig.
Her er det først og fremst departementet som ikke oppfølger målsetningene. De svikter, slik jeg ser det, i forhold til det ansvaret de har for å se hele nasjonen sine interesser under ett. At det er god samfunnsøkonomi i få redusert ventelistene på organ er ikke noe som det er tvil om. Men hvem bør gjøre noe med det?
Jeg kunne også ønske meg en litt mer "angripende" (fotballuttrykk) stiftelse. Ingen kan bli likt av alle uansett hvor kjekt vi synes det er å bli likt.
FHLT og LHL får passe på å holde liv i debatten på flest mulig plan i samfunnet.
Jeg står klar til å dukke...
Det jeg kanskje selv kunne ønske meg er en større oppfølging fra forening og lag som viser støtte og som hjelper meg i kontakten med mediene.
En annen sak som jeg tror de fleste kan være enige om, er at det ikke er et velferdssamfunn verdig å være avhengig av medieoppmerksomhet for å få noe gjort.
<< Home