søndag, mai 28, 2006

Tabloidisering - Styrker det saken?



Vi har her i bloggen flere ganger brukt ansiktene til Terje Aarsland og Truls Zimmer for å synliggjøre det store problemet vi har med mangel på organer.

Terje har kommet gjennom nåløyet og fått en ny mulighet til å leve ved å transplantere inn et friskt hjerte. Truls venter fortsatt sammen med 40 - 50 andre livstruende lungesyke.

Selv om vi har fått lov å bruke deres ansikter, har vi IKKE glemt alle de andre. Hverken de som er kommet på ventelistene, de som er "for syke" til å være der, eller de som ennå ikke er "syke nok" til å komme dit.

Dagbladet/Magasinets dramafremstilling av Terjes reise fra dødsskyggens dal til en "ny tilstand" (som prof.Odd Geiran presist beskriver det i artikkelen) reiser noen spørsmål som det er vanskelig å besvare.
Fremmer slike dramatiske skildringer og sentimentale beskrivelser av svært personlige opplevelser egentlig saken: Å få flere til å si JA til donasjon.
Er det en ego-tripp eller et nødvendig virkemiddel i et samfunn med stadig mer Reality-TV og tabloide reportasjer av nød, lidelser, sorg og "seierherrer"?
Drama fenger.
Det kommer helt klart frem fra Magasin-desken som er de som velger headinger som Hjertejegeren og Donorjegerne. Fremmer slike ordvalg egentlig saken? Blir det næring til motstanderne av donasjon, eller treffer det nye grupper av potensielle donorer? Treffer det myndighetene på riktig måte?

Her i bloggen vil vi fortsette å ta opp tema rundt organdonasjon samtidig som vi også vil dekke de opplevelser (bl.a.Napoli) og "nedturer" som det svekkede immunforsvaret kan gi. Vi har byttet ut en sykdom med en annen tilstand full av gleder og muligheter, komplikasjoner og bivirkninger.
Vi er mange som har lært å leve i den nye tilstanden. Lært konsekvensene av medisinbruken og lært å sette pris på den profesjonelle støtte og hjelp vi i årevis har fått av Rikshospitalets doktorer og sykepleiere. Sammen med lokalsykehusene og våre primærleger gjør de alt de kan for å hjelpe oss i å ha kontroll på den nye tilstanden. De fortjener en kjempestor honør. De som sier ja til donasjon skal vite at vi er mange som i årevis gjør det vi kan for å ivareta gavene de har gitt.

Takk alle sammen.

Comments:
Her er det selvsagt mye å diskutere - pressens bruk av oss så vel som vår bruk av pressen. Men når jeg leser dette som redaktøren har skrevet, får jeg en aldri så liten følelse av at man ikke skal stikke hodet for langt frem - det kan bli hugget av.

La det ikke herske noen tvil: Terje og Truls har gjort (og gjør)det de har gjort, ikke som en egotrip, men for en sak. Og responsen som Terje har fått etter innslaget var enorm. La meg sitere det han sa til meg i dag:

"Terje kan fortelle at responsen var overveldende. Kjente og ukjente har overdynget ham med hilsener og gratulasjoner og svært mange har sagt at dette må få stor betydning for saken om organdonsajon. Eksempelvis planlegger en motorsykkelklubb i Bergen en tur fra Bergen til Oslo (RH) med utdeling av brosjyrer underveis! I løpet av noen timer lørdag kom det nærmere 100 hilsener og han måtte bare slå av telefonen.

Terje selv er uhyre rørt over denne responsen og understreker atter en gang at dette har han gått med på å gjøre som en representant for alle dem som var og fremdeles er i den situasjonen han var. Det finnes akkurat nå en større "gjeng" av hjerte- og lungetransplanterte på RH og han beretter beveget om samholdet dem i mellom."

Ingen andre i køen er glemt. Alt annet blir også tatt med. Du er jo selv en av dem som står på. La oss være glade for at Terje og Truls har orket det de har. Og så takker vi ALLE som har bidratt med ALT
 
Mitt valg om å stå frem, "komme ut av skapet", er selvsagt en ego-tripp. At denne ego-trippen kan føre til at andre enn meg selv får hjelp en gang i fremtiden er bare en bonus.

Bakgrunnen for denne ego-trippen er et system som ikke fungerer ideelt. Det er for mange i organkø. For få har tatt stilling til organdonasjon. Myndighetene er vage og unnvikende i forhold til å ta et samfunnsansvar, prat uten handling!

I en ideel verden ville jeg lagt meg bakover og kun konsentrert meg om meg selv, slik jeg har det nå. Men så lenge vi har de utfordringene vi har (se forrige avsnitt) vil jeg fortsette å ytre min mening.

Jeg er klar over at denne eksponeringen fører til at en og annen velger å si nei til donasjon, men om to da velger å si ja, så blir det et positivt resultat i regnskapet.
Vi greier ikke å tekkes alle, og så lenge mediene er vår beste venn for fremming av saken har det også en pris, for individet og gruppen.
 
Legg inn en kommentar

Links to this post:

Opprett en link



<< Home

This page is powered by Blogger. Isn't yours?