tidligere FHLT BLOG (2005 - 2007)

Innlegg av Truls Zimmer

Debatten går, nå også her på FHLTblogging. Jeg tar invitasjonen fra redaktøren og ytrer mitt syn på noen av de siste innleggene som har vært i media. Nå er det slik at det er mange som ikke synes denne debatten angår dem, for deres framtid er ukjent. For de fleste leserne av denne bloggen angår tema dem direkte eller indirekte.
Folk flest vet ikke om de en dag trenger et nytt organ eller om deres bortgang gjør at deres organ kan benyttes til å redde noen andre. Døden er fjern og ikke noe de trenger eller ønsker å forholde seg til.

Transplantasjonsloven gir i prinsippet helsevesenet tillatelse å ”ta” de organ de finner det hensiktsmessig å benytte ved noens bortgang. Når man allikevel har lagt seg på en linje der den avdødes vilje skal følges, eventuelt de pårørendes ønske, løfter det frem behovet for å kartlegge akkurat dette: Hva ønsker folk for sine organ etter sin bortgang?

Nytteverdien av å ta stilling til spørsmålet virker minimal, det vedkommer dem ikke. Det er ikke få mennesker jeg det siste året har åpnet øynene på ved å markedsføre kortet som Stiftelsen organdonasjon har gitt ut. Med få unntak får jeg høre ”Dette kortet kjente jeg ikke til,” eller ” Jeg visste ikke at man måtte ta stilling til det!”. Mange ”ambassadører” har spredd budskapet videre, vel vitende om at dette vil hjelpe andre enn dem selv. Engasjement deres bunner i respekten for mitt behov og mitt engasjement for å få satt fokus på saken.

Stiftelsen Organdonasjon får 1.mill til drift fra staten. Penger de bruker så godt det lar seg gjøre, men deres mulighet til å treffe folk ”rett i hjertet” er begrenset. De er avhengig av godviljen i mediene og engasjerte mennesker for at deres sak skal holdes varm. I Aftenposten 23.mai, etterlyser Johan Fredrik Mietle (far til CF-jente som døde i påvente av lungetransplantasjon) blant annet mer kreativ tenkning fra Stiftelse sin side.

Jeg ser ikke hvordan Stiftelsen skal greie å engasjere massene til å ta stilling uten at det kommer konkrete tiltak fra høyere hold, foreksempel:
1. Folk frivillig gir til kjenne sitt standpunkt med merker på førerkort og/eller bankkort (eller flere steder)
2. Opprettelse av et offentlig donorregister for de som er positive til donasjon
3. Opprettelse av et offentlig register der alle er potensielle donorer med mindre de som ikke ønsker donasjon registrer sin vilje
I respekt for de som faktisk har tatt standpunkt mener jeg at en mer forpliktende ordning burde realiseres.

Ved fremlegging av revidert nasjonalbudsjett hadde Sylvia Brustad mulighet til å legge handling til de ordene hun har gitt i media den senere tid. Dessverre ble dette ikke fulgt opp med konkrete eller øremerkede midler. Ingen økte budsjetter til Stiftelsen, ingen egne midler til donorleger eller midler til å sette noe konkret system for registrering av donorkort e.l. Jeg er skuffet, og det er flere med meg.

For medlemmer av FHLT (foreningen for hjerte- og lungetransplanterte) er respekt for livet selvsagt. Hvordan er det med respekt for døden?

Vi har alle mange definerte behov her på jorden. Noen av disse behovene er behovet for mat og drikke, beskyttelse og ly mot vær og vind, omsorg og kjærlighet, utdannelse og jobb, selvrealisering og behandling om vi skulle bli syke. Å få oppfylt disse behovene tar vi som bor i Norge som ganske selvsagte, vi bor tross alt i en av verdens rikeste velferdsstater.

Men hvilke behov har vi i det livet går mot slutten, eller rett etter at det er avsluttet? Viljen til å leve er fundamental hos menneske. Ønske om å leve så lenge og så godt som mulig står i fremste rekke for de aller fleste av oss. De av oss som sliter med sykdom ønsker behandling for denne slik at vi også kan oppleve å bli gamle. Nyere medisinsk utvikling har gitt stadig flere mulighet til behandling som både kan forbedre og forlenge livet til mange som før ville ha gått bort så alt for tidlig. Vi gir legene store friheter for å igangsette behandling selv om denne har ulike bivirkninger eller farer forbundet med seg. Så kjært har vi livet. Vi lever tross alt bare en gang.

Hva når vi så er borte? Som følge av sykdom, ulykker eller andre uforutsette grunner. Hva er livet verdt da? Er mitt ønske om et lengre og forbedret liv bare for meg, eller er dette noe jeg også unner mitt medmenneske? Kan jeg stille deler av min kropp disponibel for andre slik at de kan oppleve det jeg selv ønsker meg? Og hvem skal kunne ta denne avgjørelsen for meg, eller frata meg dette valget?

”Gjør for andre det du vil at andre skal gjøre for deg!” lærte jeg da jeg var liten. Dette har vært en god leveregel for meg. Den er ikke uproblematisk for du og jeg har sikkert ikke de samme ønskene for livene våre, men den gir oss en mulighet til å behandle hverandre med respekt.