fredag, mai 26, 2006

En transplantert og hans lille "rekord"


I går var det akkurat en måned til flere norske transplanterte løper og/eller går rundt i Napolis gater og parker som deltakere i De europeiske Leker for Hjerte Lunge Transplantertes 4000 meter terrengløp (4K). De raskeste bruker vel litt over 20 minutter, mens mange trenger opp mot 40 minutter på løpet.

I den forbindelse er det morsomt å kunne klippe et innlegg fra Rune Eides blogg:
Idag vil jeg skrive om en av de de små ting i hverdagen som markerer at man faktisk er blitt bedre enn man noensinne var. Jeg kan aldri beskyldes for å ha vært en treningsnarkoman, men etter en transplantasjon kreves det et noe høyere fysisk aktivitetsnivå enn normalt for å opprettholde normaltilstanden. For meg er kondisjonstrening = å gå. Jeg har en fast basisrute (dessverre på asfalt) som er nøye oppmålt til å være temmelig nøyaktig 4km. I dag satte jeg en ny rekord med 31minutter. Det hjalp nok at jeg var noe forbannet over jobbmessige forhold og hadde rask musikk på øret (Gipsy Kings), men jeg ville aldri funnet på å gjøre slikt om jeg ikke hadde vært gjennom det jeg har vært gjennom.

"Rekorden" er selvfølgelig ikke noe spesielt å skryte av, men for meg representerer det nok et bevis på at transplantasjonsbehandling faktisk oppnår noe. Det viser også hvor nødvendig det er at denne informasjonen når ut til det offentlige. Denne behandlingen redder ikke bare liv men setter dødssyke mennesker i stand til å komme tilbake i arbeid igjen og til å gjøre ting man aldri ellers ville funnet. Dette må da spille en rolle?

Enkelte utspill i organdebatten kan gi en det inntrykk at Organdonasjon / transplantasjon er en urespektabel, ja nesten lyssky virksomhet og at vi transplanterte og de som har sagt seg villige til å være donorer er nærmest umoralske. Det er vi ikke. Etter min mening skal donasjon være en frivilling sak basert på prinsippet om informert samtykke - et bærende prinsipp i Pasiettrettighetsloven. Men når dette foreligger skal det repekteres. Som et avslag skal respekteres skal også en aksept aksepteres.

Alt dette får i alle fall meg nok en gang til å føle en stor takknemlighet til min ukjente donor og hans/hennes familie som gav denne gaven til meg. Jeg vet ikke fra hvem den kom og de vet ikke til hvem de gav. Solidaritet i praksis. Så den beste måten jeg kan takke på er ved å ta godt vare på denne gaven. Jeg prøver så godt jeg kan. Takk.

Comments: Legg inn en kommentar

Links to this post:

Opprett en link



<< Home

This page is powered by Blogger. Isn't yours?