fredag, mai 19, 2006
Organdonasjon debatten fortsetter
Psykolog Kristin Seim, Bergen og Elin Naper, Oslo har en Replikk til filosof Vollans innlegg 12.mai. "Å kunne gi et annet menneske mulighet til liv er et stort gode...." skriver de blant annet, og "Konsekvensene av Vollans syn er at noen mennesker må dø for at andre skal slippe et eventuelt ubehag" sier de et annet sted. Bloggen vil komme med henvisning så snart nettredaksjonen i avisen er klar.
Under Debatt Har Gisle Nødtvedt, leder i Stiftelsen et innlegg om Økt bevissthet. Han skriver bl.a. at "I fjor ble kun 120 spurt om de kjente den dødes holdning til donasjon og om de ville tillate dette. En tredel svarte nei."........"Kunnskap og innsikt vil påvirke flere til å fortelle sine pårørende at de ønsker å donere sine organer om de skulle dø"
Her kommer innleggene:
Nødtvedt skriver også at "Å bli transplantert er ingen rettighet". Det minner meg om spørsmålet jeg fikk etter at utredningen var gjennomført: "Er det dette du vil?" Det var mitt valg å akseptere tilbudet om å stå på ventelisten. Det var mitt valg å møte de utfordringene som livslang medisinering og utvikling av bivirkninger ville gi. Det var mitt valg å ta imot den store gaven som har gitt meg og mine mange gode år.
De som ga meg og mange med meg denne muligheten til fortsatt liv, skal vite at vi gjør vårt for å forvalte gaven best mulig.
Takk, det er godt å leve.
Leif Magne Vollan har mastergrad i filosofi fra Universitetet i Oslo med fordypning i etikk og metaetikk, og har tidligere også studert ved Universitetet i Trondheim og The New School for Social Research i New York. Han har i tillegg utdanning i prosjektstyring og kvalitets-ledelse, samt bred arbeidserfaring som selger.
Er filosof en beskyttet tittel? Er det dette som skal til for å kalle seg filosof? Er det dette som skal til for å sette seg til dommer over andre folks fremtid, deres overlevelsesmuligheter, evt menneskers mulighet til å testamentere bort sine organer når de selv ikke lenger trenger dem? Til å hjelpe andre?
Jeg er så pass gammel at jeg vokste opp den gang ordet Solidaritet virkelig betydde noe. Det gjør det tydeligvis dessverre ikke lenger, i alle fall ikke i enkelte kretser.
Hr.Vollan har, for oss som er engasjert, skapt enda mer debatt, og kanskje også sørget for at enda flere har tatt det viktigste og solidariske standpunkt man kan ta i organdonasjonsaken - fylle ut et donorkort.
Nødtvedt skriver at transplantasjon ikke er en rettighet, men et resultat av holdninger. Men tranplantasjonsloven gir mulighet for å "høste" de organ som er nødvendig. Uetisk, tja - kanskje. Jeg velger å tro at folk er like oppegående i Norge som i Sverige (86% som er positive til organdonasjon) og at vi blir flinkere til å formidle dette.
Søndag var det Ingeborg Åstrali, Revetal som skrev:"
"Selv priser jeg meg lykkelig for at jeg slapp besøk av en slik "gribb" på Rikshospitalet; et overgrep som ville fulgt meg som en mare resten av livet"
Mandag kommer Vollan med et nytt innlegg med bl.a. "....mistanke om farlig iver etter organer."
Her i bloggen har vi liten mulighet til å være nøytrale i debatten. Vi er FOR øket tilgang og akseptnivå på donasjoner slik at flere som oss kan få mulighet til et fortsatt liv. For å si det som en av våre transplanterte en gang han gikk og ventet, sa: "Jeg er ikke redd for å dø, men jeg er så nyskjerrig på livet og i min alder er det så mye jeg ennå har ugjort."
Vi vet at Truls Zimmer vil følge debatten, så merk dere Truls egen blog og følg debatten der.
<< Home