tidligere FHLT BLOG (2005 - 2007)

I forbindelse med nettpraten som Stiftelsen Organdonasjon hadde i Aftenposten 11. mai, ble det blant annet stilt et spørsmål om samfunnets kostnader for nyresyke som trenger dialyse, sett i forhold til det myndighetene bruker på informasjon og tiltak for å forbedre viljen til å si ja til donasjon.
Kostnadene knyttet til lindring av lidelse inntil døden inntrer for pasienter med terminal hjerte- lunge- eller leversvikt er et annet og for oss i FHLT et like relevant tema.

Vi har lett litt i historiske dokumenter fra Lægeforeningen, og funnet dr.med. Dagfinn Albrechtsens artikkel i Tidsskriftet nr. 26, 1999 side 3886. Her stiller han bl.a. noen grunnleggende spørsmål som i hvert fall denne blogredaktøren (er selv hjerte/nyre transplantert) finner høyst relevant.
“Lønner det seg f.eks. å bruke 2 millioner kroner til såkalt livreddende behandling når behandlingen forlenger livet med 2 år? Hvor mye er et leveår verd? Hvem skal avgjøre dette (at det lønner seg, red.kom.), og hvilke kriterier skal legges til grunn?”

I vårt offentlige helsevesen tilligger det helsemyndighetene å besvare dette, og statsråd S. Brustad i HOD sa i hvert fall på TV 4. april at det ikke skulle stå på penger. Det tolker vi som en klar politisk vilje til å anvende transplantasjonskirurgi for flest mulig, og et aktivt engasjement for å heve innsatsen på informasjon og opplysning.

Vi har fått følgende oversikt via Stiftelsen fra HOD:
“Pris dialyse pr pasient: 750.000 pr år + transport + trygd.
Man kommer vel opp i 1 mill da.”
Med et volum på mellom 900 – 1000 dialysepasienter ser vi fort at det er snakk om betydelige kostnader. Halvparten av pasientene kan transplanteres, og dersom vi antar at merkostnaden ved dialyse er 3 til fire ganger større pr. pasient ved dialyse enn transplantasjon, ser vi at transplantasjon “lønner seg”.

Stiftelsen får 1 mill i bidrag nå og i 2006 kroner 200.000 ekstra øremerket til utsendelse av et stort lager brosjyrer. Millionen skal dekke daglig leders lønn, styreleders honorar, kontorleie og administrasjonskostnader. Det som blir igjen går til prosjekter. Utsendelsesjobben skjer på dugnad blant frivillige.

I artikkelen fra 1999 nevnes det også at et anslag for totalkostnadene – fra utredning starter til det er gått ett år etter transplantasjonen – er ca.
Nyre-tx 320.000,
Hjerte-tx 570.000,
Lunge-tx 820.000,
Lever-tx 790.000
Videre at årsutgiftene til kontroll og medisiner ligger rundt 80.000.


Vi var interessert i om tallene fra 1998/9 har forandret seg vesentlig til i dag, og sendte dr. Albrechtsen en mail som har meget raskt responderte på. Takk. Han har gitt oss følgende svar som vi gjengir med glede.

Kostnadsanalyser av helsetjenester er en omfattende vitenskap, og den nevnte Tidsskriftartikkel var i så måte en summarisk popularisring for legestandene i sin alminnelighet - og derfor meget enkel. Kostnadene ved dialysebehandling har følgende komponenter:
1) Selve dialysebehandlingen i sykehuset, omfattende investerings- og vedlikeholds-kostnader til bygg og utstyr, driftskostnader av utstyret (engangsutstyr, dialysemembraner og dialysevæske), utdannelse og avlønning av personalet (leger og sykepleiere), blodprøvetaking og analyser
2) Kostnader til innleggelse av og vedlikehold av blodåretilgang (kirurgisk inngrep)
3) Kostnader til transport av pasienten t/r hjem-sykehus 3) Behandling av komplikasjoner knyttet til 1) og 2) (kan være meget ressurskrevende ved langtidsdialyse)
4) Kostander til transport av pasienter til/fra dialyse (som er formidable, særlig på Vestlandet og i Nord-Norge, hvor pasienter har opptil flere timers drosjetransport tre ganger i uken)
5) Kostnader til sykepenger/urføretrygd
6) Utenlands har noen også regnet på tapt arbeidsinntekt eller tapt verdi av arbeidsinnsats til samfunnet/tapte skatteinntekter etc

Meg bekjent foreligger ikke gode analyser av av dette i Norge I 1998 anga Norsk Nyremedisinsk Forening at de ved hver dialyse forbrukte engangsutstyr og arbeidstid til ca 2600 kr. pr dialyse, hvilket gir en årsutgift (ved 3 dialyser/uke som er det vanlige) på ca 400 000. Dette utgjør bare en liten del av de faktiske totale kostnader. Skulle man regne de totale kostander ved 1) + 2) + 3) ville summen bli vesentlig høyere. Og selv om engangsutstyret de senere år er blitt billigere, og driften iallfall ved de store dialyseenhetene (på regionssykehusene) er effektivisert inntil forsvarlighetsgrensen, er det ingen tvil om at tallet 400 000 idag er altfor lavt.

Hva kostnaden til 1)+ 2) + 3) er idag vet jeg ikke. Sosial og Helsedeprtementet har i takstene for Innsatsstyrt Finansiering (ISF) fastsatt en DRG takst for dialysebehandling (100 % DRG 317) til kr. 3162,50 for 2006, hvilket gir en årlig kostnad på 493 350 kr. Men nå mener visstnok helsepolitikerne at DRG ikke lenger skal angi hva behandlingen koster (men indikere relativ kostnad, dvs kostnad i forhold til ca 480 andre behandlingstakster/DRGer). Jeg ser at du har fått oppgitt summen 750 000 kr, som høres mer realistisk ut . Men jeg er ikke overbevist om at selv det er nok.

Jeg kan tilføye at vi i Norge har en relativt lav uremi-insidens, knapt 100 nye pasienter pr mill innbyggere pr år tas i aktiv uremibehadnling (dialyse eller transplantasjon) . Ca halvdelen transplanteres. Trolig burde (minst) 60% vært transplantert, men det har vi ikke organer til. Regnet ut fra tilgjengelig helsestatistikk er behovsdekningen i andre land lavere enn 40%, til dels langt lavere . Konsekvensen av vår relativt gode behovsdekning de siste 20 årene er at norske leger og helepolitikere ikke er klar over hvor lite penger vi i Norge behøver bruke på det som i andre land er en av de mest ressurskrevende helsetilbud. (Dialysekostnadene har vært blant de mest tyngende i USAs føderalt finansierte Medicare og Medicaid-programmer, og en av de største enkeltkostnadene i det japanske helsebudsjettet)

Kostnader ved transplantasjon er også komplisert å beregne, fordi man må definere hvilke kostnader som skal regnes med. Etter vår oppfatning må kostnadsberegningen inkludere følgende kostnadskomponenter:

1) kostnader til utedning og klargjøring av pasienten for transplantasjon (eks. vevstyping, korrigerende nødvendig kirurgi, utryddelse av evtl infeksjon, all diagnostikk osv)
2) selve transplantasjonsprosdyren og det postoperative forløp (det som i dagens helsefinansiering kalles "hovedoppholdet" og betales med en DRG takst)
3) kostnader til å skaffe organet som transplanteres (og da må man inkludere kostnadene til hele donororganiseringen og virksomheten landet rundt). Bare vårt donorteam gir kostnader som medfører at hvert organ gjennomsnittilig "koster" ca. 40 000 kr.
4) kontrollperioden på Rikshospitalet etter utskrivelse, med innstilling av immundempende behandling, og evtl. reinnleggelser pga komplikasjoner første månder etter transplantasjonen
5) langtidsoppfølgingen på hjemstedet (medikamenter og rutinekontroller).

I tillegg kan man evtl regne behandling av senere komplikasjoner, men det tror jeg blir for komplisert i første omgang.
Problemet med de "offisielle" tallene som Rikshospitalets administrasjon regner med, og ligger til grunn for Departementets vurderinger er at de kun inkluderer pkt. 2).
Nyre: DRG taksten tilsvarer ca 300 000 kr. for hovedoppholdet. Hvis 1 + 2 + 3 + 4 skal regnes med , ble det i 1999 regnet til 320 000 kr. I dag vil jeg nok høynet dette til minst 350 000.
Hjerte: DRG takst ca 750 000 for hovedoppholdet. Hvis 1-4 regnes inn bør det bli minst 800 000
Lunge: DRG takst ca 750 000 for hovedoppholdet. Trolig minst 800 000 for 1-4
Lever : DRG takst ca 900 000 for hovedoppholdet. Trolig minst 950 000 for 1-4.

Kostnadene knyttet til langtidsoppfølgingen / årlig kontroll og medisinering tror jeg nok fortsatt holder med 80.000 kroner.


Vi takker dr. Albrechtsen for bidraget til denne blogposten. Vi mener jo at det uansett “lønner seg” å transplantere når 50% av de hjertetransplanterte lever etter 12 år.